Páll Tómas Finnsson, October 2010, Copenhagen

Byggerierne står for omkring 40% af den menneskeskabte CO2-udledning i verden. På baggrund af dette faktum har Nordisk InnovationsCenter (NICe) iværksat flere initiativer omkring udviklingen af miljøvenligt byggeri i Norden. Senest holdt NICe et velbesøgt seminar om emnet på klimakonferencen World Climate Solutions i København og inviterer nu til et innovationsprogram med fokus på miljøvenligt byggeri og energieffektivisering.

Oplægget for seminaret var spørgsmålet om, hvordan Nordens stærke afsæt indenfor miljøvenligt byggeri kan bruges til at styrke de nordiske virksomheders konkurrencedygtighed på verdensplan. Seminaret samlede private og offentlige aktører fra hele den byggetekniske værdikæde og bød på livlige diskussioner om de mange klimarelaterede udfordringer, byggebranchen står over for.

Som på de øvrige arrangementer på World Climate Solutions var der fokus på rentabilitet og etablering af nye arbejdspladser på seminaret. For at udviklingen af nordisk miljøbyggeri bliver en succes, er det vigtigt, at aktiviteterne bygger på velfungerende forretningsmodeller. En stor del af debatten handlede om nødvendigheden for at omstille de nordiske idéer til praksis og få allerede eksisterende løsninger ud til forbrugerne i højere grad.

- Det skal ikke være forkert at sige, at vi producerer grønne løsninger og stadig driver rentable virksomheder. Kun på den måde kan vi nå de målsætninger, vi sætter os og finansiere yderligere udvikling, siger Karen Sund, direktør for Sund Energy og ordfører på seminaret.

Eili Vigestad Berge fra Nordisk InnovationsCenter var tilfreds med seminaret, som hun beskriver som den første aktivitet i en længere proces.

Artikelen finnes på: http://www.nordicinnovation.net/article.cfm?id=1-853-787

Anders Bjartnes, August 2010, Oslo

Karen Sund, of Oslo-based consultancy Sund Energy, believes natural gas demand from the European power sector will fall during the coming years — if the EU reaches its 2020 targets on energy efficiency and more renewable-energy sources in the energy mix.

Gas demand will be reduced if the EU succeeds in its targets and it will also be pushed further up in the merit-order curve in power production. We also see that trade balance and the economy-employment situation is keeping coal in the mix for longer and with economic support in, for example, Germany and Spain, because it is an indigenous resource. This is a reality that the oil and gas industry has to face, even if it does not like it.

Gas-fired generation is, on the other hand, a flexible resource that can easily be used to balance power markets that are going to be more volatile as more intermittent production is introduced. But gas-fired power plants that are only used once a month are not very attractive from a gas exporter’s point of view. Exporters prefer large quantities for baseload production.

The picture could change if unconventional gas resources are developed. If that happens, gas will get a more prominent role in the European energy mix — because it will be an indigenous resource and not seen as an expensive and insecure import.

There has been a shift in focus in many European countries since the 2020 targets were designed. These were set before the financial crisis and the recession. Since then, the focus in energy policies in many European countries has shifted from climate change towards issues such as the domestic economy, jobs and the trade balance. But the consequences for the gas demand and exporters like Norway will be the same.

Many European countries also plan to expand the use of biogas. Germany alone wants to burn enough biogas to produce 23.5 terrawatt hours (TWh) of electricity in 2020 — or 10TWh more than this year. The Netherlands plans to ramp up biogas production and burn it in power stations. It currently produces only 0.8TWh from biogas. The Dutch target in the action plan under the renewables directive is 4.4TWh in 2020. Denmark plans to produce 2.4TWh – more than ten times as much as this year.

The article is available at: http://www.rechargenews.com/business_area/politics/article226613.ece

Karen Sund, July 2010, Stavanger

SYNDEBUKK: Amerikanske myndigheter vil angripe det synlige og ønske en syndebukk. BP er naturligvis ansvarlig for alt selskapet og deres underleverandører gjør. Dessverre er ikke alle de involverte like trenet i mediehåndtering som politikerne, så det er også lett å få enkeltuttalelser og anekdoter til å fylle lesernes oppmerksomhet og dermed glemme å stille spørsmål til politikerne. Angrep er det beste forsvar, er det noe som heter. Oljebransjen blir fort lett å hate. Kritikken har raskt gått videre til alt britisk i USA, men hvor britisk er BP? Det amerikanske oljeselskapet Amoco ble kjøpt opp av BP, som mente de kunne bedre lønnsomheten der, delvis med sin disiplin og kultur rundt rapportering. Med dette kjøpet kom blant annet raffinerier i USA og aktivitet i Mexicogolfen, som fortsatt stort sett er bemannet av amerikanere, selv om noen felt er tildelt senere. De bruker amerikanske leverandørselskap og følger amerikanske lover.

MANGE AV INVESTORENE er pensjonsselskap og institusjonelle investorer, både amerikanske (ca. 40 prosent) og norske (ca. 4 prosent) i tillegg til britiske. Utbyttenekt til BP vil redusere mange av pensjonene som skal utbetales i år, noe som føles som en tilleggsstraff i Storbritannia, hvor den økonomiske nedgangen er betydelig tyngre enn her og de føler at Obama «stjeler pensjonene» – omtrent som å bli sparket når man ligger nede. Likevel er britene ikke dårligere enn at de kan se saken fra den andre siden: På et debattprogram i England slo en av politikerne fast: «Om et oljeselskap hadde hatt et uhell utenfor kysten av Cornwall, som så resulterte i olje langs hele kysten til Kent, ville vi ikke likt det heller, og angrepet oljeselskapet – uansett nasjonalitet!»

LA OSS KORT MINNES sommeren for to år siden, da vi hadde verdens høyeste oljepriser. Hva sa «folket» da? Da ønsket man mer oljeproduksjon, for å få prisene ned for et samfunn som fortsatt er avhengig av bensin og andre oljeprodukter. I de store forbrukslandene reduserte vi bensinforbruket (noe mange trodde var umulig) og mer søkelys ble satt på fornybar energi, både av politikere og investorer. Bra for miljø og klima! I Norge har vi det litt annerledes, men med høye oljepriser har vi enda høyere inntekt til staten, som igjen har mer å dele ut til miljøformål. Ulike partier, ulike land og over tid er det stor variasjon her. Det er ikke lett! Det som er riktig nå er ikke nødvendigvis riktig for våre barnebarn, men vet vi hva de vil foretrekke? La oss se på amerikansk olje- og energipolitikk: Landet er kronisk oljeavhengig, og ønsker høy egenproduksjon for å minimere avhengigheten av import fra OPEC, for eksempel. Det har vært en lang historie med å legge til rette for oljeproduksjon, som stadig har blitt renere, og selskapene har stadig nådd nye tekniske rekorder for eksempel på dypt vann. Rammebetingelser og regler har blitt justert for å oppnå landets viktigste mål, økt uavhengighet.

I ALLE LAND er det en avveining mellom pisk og gulrot for å få private investorer til å bruke milliarder på det man mener er best for landet. MMS (USAs myndighet for nasjonale oljeaktiviteter) vet at for strenge regler vil holde selskapene borte. På den annen side, om man venter katastrofale følger, er det landets oppgave å sikre seg mot dette, er det ikke? Likevel er det ikke sikkert at en umiddelbar nedstengning er beste løsning. Debatten i USA er sterkt preget av følelser i dag, og vi skal ikke tro at de mener alt de sier i kampens hete, men vi kan lage et tankeeksperiment: Hele Mexicogolfen stenges for oljeproduksjon, åpning av nye områder avlyses, landet tvinges til å omlegge sitt forbruk av bensin og andre oljeprodukter. Dette blir lettere når oljeprisen blir høyere (særlig når andre land blir fristet til samme politikk). Nedgangstidene forlenges, det tar lengre tid før landet har råd til renere energi, og fortsetter derfor på kull til kraft fram til de får nye kjernekraftverk (hvor for øvrig uhell kan ha mye større konsekvenser enn oljeutslipp). Kina og andre importland vil frykte for høye oljepriser, og vil bruke andre energiformer som kull og kjernekraft, i tillegg til å fortsette sine ambisiøse oljeinvesteringer i andre land. De landene de velger, har ikke alltid like strenge regler som mange kunne ønske seg, men i desperasjon for å unngå import av olje til skyhøye priser kan kineserne friste mange myndigheter med store verdier.

OBAMA ØNSKER også en bedre klimalovgivning. For å blidgjøre motstanderne i vår, foreslo han å åpne nye områder for oljeaktivitet, offshore og i nord. Dette omgjøres nå og kan påvirke klimadiskusjonen, både hjemme og i Mexico senere. Obamas landsmann James Hansen, som fikk Sofieprisen denne uken for sitt klimaarbeid, har fått mye dekning denne uken for sitt forslag om å straffe selskap som vil produsere olje. Om han får politikere med på dette i noen vestlige land, vil man også få tilsvarende effekt som en stengning av Mexicogolfen – mer aktivitet i u-land. Kanskje bra for arbeidsplasser og økonomisk vekst i Afrika, men ikke nødvendigvis bra for miljø og klima. Som økonom synes jeg det er ryddigere å justere etterspørselen, så vil også tilbudet falle.

HVA MED NORGE, kan vi lære noe? Vi kan først tenke gjennom Norges rolle i denne saken: Som land er vi en av de største investorene i BP, og vil ikke få utbytte i år. Statoil har også kjøpt et amerikansk selskap og er store i Mexicogolfen. Dette er kanskje en anledning til en tørrtrening – hva om det var en vanskelig brønn i et Statoilfelt? For ikke å snakke om eierrollen, særlig til stat og oljefond, som stadig blir bedt om å være mer aktiv. Dette er likevel lettere diskusjoner enn den som handler om Norge. Her bruker naturligvis mange uhellet i Mexicogolfen for alt det er verdt i sin egen debatt, enten det er klima eller Lofoten (eller en kombinasjon, som er litt mer grumsete). Men hvilken energi vil de bruke, og hvor myevil de betale for den? Ikke lett for politikerne å vite hva som er best avveining for fremtiden! Hvordan er 2050 med ni milliarder mennesker på jorden? Og hvem er best til å fortelle oss det i dag? Forfattere, filosofer, klimaaktivister og populistiske politikere har alle sterke og høylytte meninger. Lett å la seg rive med! Oljeselskapene holder lav profil, og ser ut til å få skylden uansett – enten det er for mye aktivitet eller for høye priser. Husk at de stort sett er invitert inn, ønsket for statlig inntekt og energi til folket, under strengere arbeidsforhold enn de fleste industrier.

Bare i lille Norge er det påfallende at de som bor nærmest Lofoten er mer for utbygging, mens motstanden ser ut til å øke med avstanden. Er det bare Oslo som forstår og kan være langsiktig? Kan vi nekte Lofoten det vi gladelig hjelper u-land med å få til? Vanskelige spørsmål som fortjener god, saklig debatt av hele bildet, ikke bare følelsene!

Top-level Research Initiative, June 2010, Copenhagen

The sub-program CO2 Capture and Storage (CCS) organized a Nordic CCS workshop in Copenhagen on the 2nd of June 2010. The event assembled some 40 participants from research institutions, companies and environmental organisations.

Preliminary results of two studies were presented to the participants: CCS potentials in the Nordic region headed by the Technical Research Centre of Finland (VTT) and CCS and renewable energy led by Norwegian Sund Energy AS from Norway. The studies include general overviews of ongoing R&D activities within the area, with the aim of possible connections for joint research and innovation projects in the future. The participants had the opportunity to contribute to these studies and were thus able to help shape the content of the Nordic call for project proposals within CCS. The event served as a good networking platform for further cooperation within CCS in the Nordic region.

The studies will be finalized and published by the end of September 2010. During autumn 2010, the programme committee will develop a call for project proposals based on the results from the Nordic CCS workshop and the studies. The objective of the call will be to initiate cooperation, concrete actions and implementation of Nordic know-how within CCS. The focus will be on the Nordic region and activities with possible links to EU and international initiatives. The budget for the call is approximately NOK 35 million.

The article is available at: http://www.toppforskningsinitiativet.org/en/nyheter-1/preliminary-results-presented-at-ccs-workshop